Informasjon

Else Vollan Larsen

  • 24.03.1930 - 09.05.2018

Om livet til Else og en hjertelig takk

Else var ei utadvendt og aktiv dame i store deler av sitt lange liv. Hun var vant til liv og røre og fjas og tull i en søskenflokk på 13. Her satt replikkene løst, og hun var lærenem. Det var små kår, men storfamilien bød på mye godt samvær.  Det hørtes ut som det var veldig god takhøyde i det Vollanske hus, styrt med mild og fast hånd av Olava og Andreas. I praksis ble Else og yngstebroren oppdratt av sin eldste søster, Gunhilde, som var et snilt og meget gudfryktig menneske. Her ble grunnlaget lagt for Elses sterke engasjement for den kristne tro, og Jesus ble en ledestjerne for henne. Som yngste jente var Else heldig og fikk påkostet utdannelse, både gymnas og seinere høyere utdanning ved Dronning Mauds Minne i Trondheim, hvor hun utdannet seg til barnehagelærer. Disse årene, og venninnene hun fikk her, var hun umåtelig glad for, og likte godt å fortelle om. Det samme gjaldt året som lærervikar på Senja. Dette var første gang hun var hjemmefra, så hjemlengselen var sterk, men tida og menneskene hun traff der hadde hun alltid hjerte for.  Etter utdanningen fikk hun jobb som bestyrer på St. Petri Daghjem på Storhaug i Stavanger. Men allerede sommeren 1955 traff Else han som skulle bli hennes ektemann, Christian.  Han var på biltur med en søster og to svigerinner som skulle besøke kjente på Birkeland. I løpet av et kaffeslabberas hos mor Olava oppsto det en kontakt som fikk store følger. De giftet seg 21. juli 1956 og flyttet så til hans hjemland, Danmark. Der ble de boende til 1963. Da flyttet de til Norge med de tre barna som hadde kommet til. De kjøpte seg hus i Kristiansand, som etterhvert rommet fem barn, marsvin, hamster og bikkje. Så fulgte noen travle år med barneoppdragelse, og jobb ved siden av som styrer i barnehave, øvingslærer, og etterhvert barnehavekonsulent i Kr.sand kommune. Else var en såkalt 'over achiever', så det hendte at strikken ble strukket for langt, så hun måtte på hvilehjem. Seinere i livet kom det også noen perioder med angst og fortvilelse, trass i hennes grunnstemning som var positiv og glad.  Etterhvert ble tilværelsen roligere, ungene ble voksne og fllyttet. Det ble færre bekymringer, tid til reiser og hobbyer. Det kom tilsammen 11 barnebarn. Hun elsket dem, og var veldig stolt av dem.  Else og Christian flyttet i leilighet på Birkeland i 2005, og hun involverte seg raskt i menighetsarbeid og ei turgruppe. Hun var så glad og fornøyd. Nesten daglig traff hun på gamle kjente som hun kunne snakke med.  Det lange oppløpet startet i 2009. Hun merket at 'noe var galt i haue'. Det ble fastslått at en demenssykdom var under utvikling. Hun ble veldig nedfor og fortvilet, og ville unngå all sosial kontakt utenom den nærmeste familie. Alt to år seinere hadde hun mistet mye av språket sitt. Og hun syntes det ble for vanskelig å lage middag. Likevel, hun kunne fortsatt lese opp sine egne dikt!! Men nedturen bare fortsatte. Tilslutt var det bare ordene ja og nei igjen. Det motoriske ble også redusert. Livsappetitten var borte. Det er ikke godt å si hva som hadde skjedd om ikke Christian hadde vært der som en fast klippe. Tilslutt var pleiebehovet så stort at hun måtte flytte på sykehjem. Her bodde hun mer eller mindre fast de to siste årene. Hun blomstret opp og trivdes med de nye impulsene og stellet hun fikk her. Hun strålte når en av de faste pleierne snakket med henne. Det var bare gleden over å se sin trofaste Christian som overgikk disse smilene. Else var ei veldig gild dame som alltid bød på seg sjøl. Hun var overbevist i sin tro på Jesus, og forsøkte å leve i tråd med dette.  Det var urettferdig og tøft at hun skulle få slite med den fæle sykdommen i hele ti år av sitt liv. Men hun ville vel ha sagt, hvis hun kunne snakke, at Guds veier er uransakelige.   Kjære Mamma, nå er du borte for godt. Jeg er usigelig takknemlig for å ha deg som mor. Dine ord og holdninger vil fortsette å være en støtte for meg. Takk til Pappa som trofast passet på henne og besøkte henne på sykehjemmet. Og ikke minst, tusen takk til de skjønne og meget kompetente pleierne og sykepleierne på Birkenes Sykehjem.   Marit Vollan Larsen eldste datter, administrator for minnesida

Om begravelsen til Else Vollan Larsen 

Birkenes kirke


Adresse til bisettelsen

Birkenes kirke, Birkenes kirke, Birkeland