Minneord Birkenes kirke 18.05.18
Kom, mai, du skjønne, milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
En strofe fra en barnesang vi tidlig hørte mamma synge for oss. Hun elsket våren; no livnar det i lundar..blåveis, hvitveis, konvaller, fuglesang- -
Mai måned var en tid som inneholdt mange sterke følelser for henne: mai markerte sterke opplevelser med krigen, utrygghet og tap i familien. Og, Frigjøringsdagen, 8. mai: glede over at Norge ble et fritt og trygt demokrati å vokse opp i. Hun var 15 år da freden kom, og hun formidlet historien til både til barn og barnebarn,- hva okkupasjonen og frigjøringen betydde.
Mamma var veldig glad i 17. maifeiringen og tradisjonene for dagen. Om korpsmusikken lød fra TV eller radio, kunne hun gjerne reise seg og marsjere på stedet i ren begeistring! - «Å så festlig»
------- --------- -----------
Men begeistring og glede for det som hadde betydd så mye for henne var borte de siste årene. Da hun døde 9. mai hadde det gått 9 år siden hun begynte å miste seg selv, og vi begynte å miste henne.
Vårparten 2009 startet en vond tid. Hun sa det først selv: «det er blitt noe galt oppi hodet mitt». Vi protesterte en stund, men det viste seg at hun hadde rett. Borte ble det snakkeglade, sprudlende, spontane, engasjerte mennesket vi hadde hatt blant oss.
Og alt hun hadde vært så flink til og gledet seg over, forsvant– kunne ikke lage middag, ikke lese bøker, håndarbeid, - Språket, som er redskapet til mellommenneskelig kontakt, og til å sortere tanker og følelser, det forsvant – og livet ble kaotisk og utrygt. Hun sank stadig dypere ned i sorg og desperasjon over å miste seg selv.
Jeg glemmer aldri en vårtur i blåveisskogen, hun vandret uberørt og likegyldig omkring uten interesse for blåveisprakten som alltid hadde vekket så mye entusiasme…
I et par års tid var hun utrøstelig og vi følte oss hjelpeløse. Etter hvert la sløret av demens seg tettere, og livet ble roligere. Sorgen over mammas skjebne har vært der i 9 år. Hun var her, men var her likevel ikke.
Men med tiden kom smilet tilbake! Og med smilet et utrykk for noe grunnleggende i personligheten: det kontaktsøkende og kontaktskapende.
Gjennom smil og håndtrykk fikk vi mange gode øyeblikk.
Da hun ble sengeliggende i begynnelsen av mai var vi nok alle forsont med at hennes tid var over. Det letter sorgen å vite at hun ikke får fler plager.
I dag er vi samlet for å ta farvel og ta frem de gode minnene og sporene hun har satt igjen.
Og vi har mange gode minner og mye å være takknemlige for:
- Vi er 5 søsken med barndom preget av en mor som elsket oss betingelsesløst.
- Hun forstod våre ulikheter, forsvarte hver og en av oss, og heiet oss fremover i livet.
Hun var en sprudlende og livsglad person, med en grunnleggende optimistisk og positiv innstilling til livet. Snakkinga gikk kvikt og lett, og det kunne nok hende at ordene ble sagt før ho tenkte.
Nysgjerrig og engasjert: det var litteraturgruppe, turgruppe, tyskkurs, dansekurs og menighetsarbeid. Hun var betatt av naturen og skjønnheten i verden.
- Hun gav oss mange gode verdier å bygge livene våre på. Ærlighet og oppriktighet, raushet, tilgivelse og medmenneskelighet. Mamma tok sitt kristne livssyn på stort alvor, og prøvde etter beste evne å leve etter hun trodde var rett.
- Mamma var feminist i betydningen at menn og kvinner er likeverdige.
Hun hadde lite til overs for Paulus’s ord om at kvinnen skal tie i forsamlinger. Hun hadde meninger om mye, og tok gjerne ordet, både med og uten manus.
Hjemme hos oss var det ikke gutteleker og jenteleker, alle skulle leke og drive med det de hadde lyst til, og alle måtte delta i husarbeid (i hvert fall barna) .. :)
- Mamma var en mormor og farmor som så lenge hun hadde krefter til det, investerte sin tid og energi til barnebarna. En voksen som forstod at det å LEKE er noe av det viktigste en kan gjøre!- og hun elsket det. Hun så og forstod småbarn, og var gjerne med inn i deres verden. På største alvor satt hun i kleskottet og var passasjer i en bil, hun fant fram grytelokk til ratt og bygde hytter under spisebordet. 70-årsalder var ingen hindring for å sparke fotball med barnebarna. Hennes omsorg og kjærlighet til barnebarna er en gave som vil leve videre.
- At hun var hjemmets bauta og midtpunkt, kom til utrykk på flere måter:
Vi sa alltid at vi skulle hjem til «mamma og de»
«og de» var jo etter hvert egentlig bare pappa, men han var innforstått med rangeringen uten tegn til sjalusi: - han ble intervjuet av NRK da de skulle delta på en gruppereise til Israel,- (som vanlig) hadde han overlatt planlegging til sin gesjeftige kone, så han hadde ikke annet å si i mikrofonen om turen: «jeg er bare med»
Det var Elsemor og Elsefar.. ..
Men de siste årene ble rollene byttet om. Vi så pappa stille opp for sin Elsemor, og strekke seg til det ytterste for å trøste og være der. – Det var gitt et løfte: «I gode og onde dager.»
Takk pappa, for at du så tappert støttet mamma da hun trengte det. Vi vet at det hjalp henne mye å ha sin Christian hos seg. Smilene hun strålte opp med når hun så deg, sa mye.
En stor takk også til ansatte på Birkenes sykehjem:
Familien opplevde at mamma ble møtt av kjærlige mennesker, ble respektert og tatt godt vare på. Noen ganger smilte hun mer inderlig til pleierne enn til oss..
Vi tror ikke hun kunne hatt det bedre noe sted!
-----------------------
Mamma skrev dikt, og til slutt vil jeg lese ett dikt hun har skrevet: «Guds smil».
Solveig Vollan Larsen
Vis mer
Vis mindre